Bare medlemskap er godt nok!

På fredag kom den etterlengtete Stortingsmeldingen om Norges aktive europapolitikk. Meldingen la dessverre til grunn EØS-avtalen, og var derfor ufullstendig. For å kunne føre en aktiv europapolitikk må Norge ut av EØS-avtalens tvangstrøye og inn i den Europeiske Union.

”En aktiv europapolitikk handler om å gripe mulighetene i Europa” sa Jonas Gahr Støre tidligere i år. Det er godt å se at regjeringen har viljen til å gjøre noe med vårt forhold til Europa. Men det er ikke viljen det står på. Problemet for Norge i dag er at vi ikke har anledning til å virkeliggjøre mulighetene som ligger i Europa.

Dagens EØS-avtale legger tunge begrensninger for det norske demokratiet. Den gjør at Norge har like mye innflytelse som et forskningsinstitutt på de 5000 EU-reglene som har gått rett inn i norsk lov. Som et forskningsinstitutt er vi med på utredninger og ekspertuttalelser, men så er det slutt. Norges representasjon er i stor grad begrenset til diverse underkomiteer som jobber med utarbeidelse av politikk. De som møter for Norge i disse komiteene, får ikke instruksjoner fra norske myndigheter før deltakelse. Det er i stor grad byråkrater og vitenskapsfolk som møter i slike fora, så der foreligger ingen politisk innflytelse fra Norges side.

Etterpå tar den demokratiske prosessen i EU seg av resten, mens vårt demokrati blir redusert til en stakkars lobbyist som prøver å påvirke de europeiske folkevalgte. Den aktive europapolitikken minner til tider mer multinasjonalt selskaps lobbystrategi enn om en politikk som er et demokratisk land verdig.

Det er veldig betenkelig at ansvarlige norske politikere ikke vil ta tak i det demokratiske underskuddet som EØS-avtalen representerer. Derimot har den norskfødte svensk EU-parlamentariker Marit Paulsen uttalt: "Jeg hører at noen i Norge er redd for det demokratiske underskuddet i EU. Men hva er EØS? Et føydalsystem og en total demokratisk katastrofe." Hvordan kan en slik avtale sette rammene for en aktiv, åpen og demokratisk europapolitikk?

En aktiv europapolitikk er viktig for Norge. Uansett om vi vil det eller ikke, er vi en del av Europa og våre viktigste handelspartnere og allierte befinner seg i der. Gahr Støre og Arbeiderpartiet mener nok egentlig at den beste europapolitikken vil vi få gjennom en søknad om medlemskap, men de knebles av Soria Moria. Det kan ikke være naturlig at Norge, som det eneste landet i Europa, ikke diskuterer spørsmålet om full deltagelse i det europeiske samarbeidet. Uansett hvor ubehagelig det måtte være for partier i så vel regjering som i opposisjon, må vi nordmenn diskutere hvordan vi kan ta tilbake deler av vår innflytelse over vår egen hverdag, som vi har mistet gjennom EØS-avtalen. Vi er blitt hektet på å avstå fra stemmerett og medbestemmelse og utgangspunktet for debatten om norsk europapolitikk kan ikke handle om flikking på EØS-avtalen. Vi må løfte debatten og heller spørre oss om hva som er vår tids europeiske utfordringer og hvordan vi skal påvirke løsningene på disse felles utfordringene?

Vår manglende innflytelse i Europa gjør at vi ikke får en debatt om de store spørsmålene som preger Europa og Verden. Debatter uten innflytelse blir en retorisk øvelse for spesielt interesserte, uten at man får bredere debatt blant alle innbyggerne. Problemet er at disse debattene som føres i Europa i aller høyeste grad vil påvirke våre liv og vår fremtid. Hvor var den norske debatten om det europeiske tjenestedirektivet? Hvor er debatten om Europas grenser? Er europeiske land tjent med felles minstestanderer for miljøvern? Istedenfor lar vi de andre europeerne ta debattene for oss. Når de er ferdige blir resultatet sendt over på faks til det norske Stortinget, hvor de blir implementert nesten uten debatt.

Nei-sidens argumentasjon om å melde oss ut av EØS holder heller ikke mål. Takket være EØS-avtalen er Norge i dag en del av det indre marked på linje med EUs medlemsland. Bedrifter, arbeidsplasser, virksomheter og forbrukere i Norge nyter godt av dette hver dag. Flere tusen norske ungdommer for hvert år muligheten til å studere i utlandet takket være EUs Sokrates-program. Likevel er EØS bare en ”nest beste løsning”, med et alvorlig demokratisk underskudd og meget begrensede muligheter til innflytelse.

Heldigvis finnes det noe som kan gi oss skikkelig innflytelse, som lar oss snakke vår egen sak og som gjør at et Norge med vilje også får muligheten: en virkelig aktiv europapolitikk kalles EU-medlemskap. En skikkelig europapolitikk som er et demokratisk land verdig ville fått oss ut av tvangstrøya og inn i EU.

Europeisk liberalisme feig og forsvarsløs?

Jeg er nettopp ferdig med min siste eksamen, siden alle vennene mine fortsatt har eksamen eller er så fyllesjuk et gårdagens feiring at de ikke kan bli med, blir det en rolig kveld, men i morgen....

Nina Witoszek skriver i en kronikk i Aftenposten i dag at selvødeleggelsen av det åpne samfunn finner sted foran øynene våre. Den starter fra en utdanningsmodell som lærer oss å respektere andres "lokale tradisjoner" og å forakte Vesten. I dag er det nesten umulig å fordømme lovløshet og barbari hvis det ikke stammer fra Europa, USA eller Israel.

Et interessant begrep i denne debatten er John Rawls idé om "overlapping consensus": "Man er uenig i hvordan man skal leve det gode liv, men enig i at vi skal tolere hverandre". Denne definisjonen rettferdiggjør den liberale tanken om at det ikke finnes en bestemt måte å leve det gode liv på, men det betyr også at man ikke trenger å tolere det intolerante.

Synet på religiøse friskoler bør være en del av denne debatten. Er det virkelig den liberale stats ansvar å finansiere religiøse skoler hvor elever lærer å hate det liberale demokrati? Jeg mener ikke at det betyr at man skal nekte dem å starte slike skoler, men det er ikke statens oppgave å finansiere dem. Det er en prinsipiell debatt, hvor det er viktig at man tar et verdimessig standpunkt. Den liberale posisjon kan ikke være verdifri, vårt mål er å bygge opp det frie og tolerante samfunn, det gjør man ikke ved økonomisk å finansiere de som ønsker å ødelegge det vestlige samfunn med voldelige midler.

En annen sak kan være å støtte opp under nettverk som "demokratiske muslimer" som finnes i Danmark. Vi bør aktivt støtte opposisjonelle muslimer som utfordrer dogmatisk islamisme. Det vil også bety at man må investere mer ressurser for å hjelpe kvinner som vil ut av tvangsekteskap o.l.

Det betyr også at man aktivt må angripe Carl I.Hagen som påstår at folk med utenlands pass ikke kan ha høye stillinger i embedsverket.

I dag er det nesten umulig å fordømme lovløshet og barbari hvis det ikke stammer fra Europa, USA eller Israel. Hvorfor snakker man ikke om bruddene på menneskerettigheter i Kina, Tsjetsjenia, Venezuela eller Saudi-Arabia?

Å være liberaler er også å ha tatt et verdimessig standpunkt for det liberale demokrati med markedsøkonomiske strukturer.

Hvor er det radikale ja?

Dette innlegget ble trykt i Nationen på torsdag og i lørdagens Klassekampen.

Dag Seierstad lurer på i sin kronikk på lørdag hvor det radikale ja er blitt av. Mye av svaret ligger i spørsmålet: Hva har Radikalt Europa og Unge Venstres til felles?

De radikale fra venstresiden og de liberale i Unge Venstre er begge EU-tilhengere. Til tross for flere andre uenigheter mener både det radikale og det liberale ja at kampen for demokrati, menneskerettigheter og miljø er overnasjonale problemer som må kjempes på et overnasjonalt plan. Jeg er som liberalerer meget opprørt over det nye overvåkningsdirektivet til EU (vedtatt på demokratisk vis av sosialdemokratene og de konservative i det folkevalgte Europaparlamentet). På samme måte blir mange i Radikalt Europa opprørt over tjenestedirektivet. Men jeg blir ikke mindre EU-tilhenger av den grunn, jeg ønsker meg heller medlemskap så jeg kan kjempe sammen med ALDE (den liberale gruppen i EU-parlamentet) mot direktivet. Radikale Europa vil arbeide for en radikal sosialistisk politikk sammen med the European United Left

Så må Seierstad og de andre nei-menneskene heller spørre seg om det er riktig fra en solidarisk synsvinkel at vi istedenfor et bredt europeisk og internasjonalt samarbeid, velger en allianse sammen med Sveits, Liechtenstein og Island? Jeg var selv tidligere sterk SV-sympatisør, men da SV forble et dogmatisk nei-parti selv etter østutvidelsen, kanskje den største internasjonale solidaritetsaksjonen de siste ti årene, skjønte jeg at bakkekontakten ikke var tilstede. Hvordan kunne SV, som jeg trodde brydde seg om medmennesker i andre land, så til de grader svikte når det var snakk om naboene våre i øst? Argumentet om at «det er noen som er fattigere» holder ikke, når vi og vet at EU er verdens største bidstandsyter. Dette vitner om en mangel på romslighet for de som tenker annerledes enn partiledelsen, som man ikke har sett siden Einar Gerhardsen og Haakon Lie alene styrte Norge.

Det står også i skarp kontrast til Norges mest spennende EU-parti, Venstre. Det liberale partiet har vært preget av en åpen, bred og konstruktiv EU-debatt, med rom for tilhengere, tvilere og motstandere. Unge Venstre står i dag for et visjonært EU-standpunkt om et føderalt og demokratisk Europa, Venstre forble med knapp margin motstandere etter landsmøtet i 2005. Partileder Lars Sponheim har likevel nylig uttalt at han spår at Venstre blir et Ja-parti ved neste korsvei under landsmøtet i 2009.

Svaret på Seierstads spørsmål er at selv om flere og flere ser at SVs EU-standpunkt er dogmatisk og usolidarisk, er det kanskje ikke så lett å opponere mot de vedtatte sannheter? Så de av dere som fortsatt er med i SV og tror på internasjonalt samarbeid og solidaritet, men som samtidig ser at nasjonalstaten på mange områder har utspilt sin rolle, forlat skuta! Det demokratiske, sosiale og grønne ja er liberalt og i Venstre.

Gratulere med Europadagen!

Gratulere med dagen!

9.mai i dag. 56 år siden Robert Schuman holdt sin tale som lansert det europeiske fredsprosjektet, som senere ble EU. Sammen med noen venner feiret jeg med fransk gåselever, fransk hvitvin, italiensk rødvin og skotsk whisky. Bildet er av Emma Bonino, tidligere EU-kommisjonær fra det liberale partiet i Italia. Hun er også sterk tilhenger av tyrkisk medlemsskap.

EU kan redde norsk miljø

Nå er jeg i Oslo og holder på med "forberedelser" til Venstres landsmøtet, altså var jeg på fylla på Justisen i går. Gleder meg til landsmøtet, som er mitt første Venstre-landsmøte. Her er deler av et leserinnlegg, som kommer i avisene i løpet av dagene som kommer:

Allerede i dag bestemmes mye av Norges miljøpolitikk i EU. Faktisk anslår miljøverndepartementet at mellom 80-90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU gjennom EØS-avtalen. Dette har i stor grad skjerpet norsk miljølovgivning. EUs overstatlighet på miljøområdet tvinger miljøsinker til å følge minimumslovgivningen som lages. ?Miljønasjonen? Norge har blitt en sinke i miljøarbeidet, noe som en rekke rapporter fra Fremtiden i Våre Hender og WWF ettertrykkelig har slått fast de siste årene.

WWF ga før påske ut en rapport som i sterke ordelag kritiserer norsk naturvern. Blant annet konkluderer rapporten med at norsk naturvern er svakere og mindre systematisk enn EUs naturvern. Norske myndigheter kommer snart med en naturmangfoldlov i Norge som tar sikte på å beskytte dyrelivet og naturmangfoldet, men WWF slår fast at norsk miljølovgivning fortsatt vil være svakere enn EUs. Norge henger altså etter selv fattige EU-land som Slovakia når det gjelder beskyttelse av naturmangfoldet.

WWF anbefaler i sin rapport at Norge tar inn EUs naturvernlov, det såkalte Habitatdirektivet, i norsk lov. Habitatdirektivet er et såkalt ?minimumsdirektiv? som regulerer hva medlemslandene i fellesskap minst må gjøre for å ta vare på Europas mest truede natur. Det ville i Norge vil gi bedre beskyttelse av unike og truede norske naturverdier bl.a. for kystlynghei/sjeldent kulturlandskap, artsrik kystfuruskog/skogvern generelt, villrein og fjellnatur, store rovdyr og så videre. Habitatdirektivet viser hvor viktig det er med overnasjonalt samarbeid for å finne felles løsninger på felles utfordringer. Det er flaut at Norge som liker å kalle seg et miljøland på internasjonale miljøkonferanser, ikke en gang klarer å følge Europas egen miljølovgivning. I dag velger Norge å adoptere alle EU-regler som tjener oss økonomisk. Nå er det også på tide at vi velger å ta til oss de EU-reglene som tjener miljøet og sikrer en bærekraftig uvikling. Eller vil vi forsette å være Europas miljøversting

Con te partiro Berlusconi

I dag er det valg i Italia. De første exit-pollene viser at sentrum-venstre alliansen til Romano Prodi vil gå seirende ut. Det er godt for Italia å bli kvitt Berlusconi. En mann som har misbrukt sitt mediamonopol i en årrekke og viss hovedinteresse som statsminister har vært å lage et lovverk for beskytte seg selv mot korrupsjonssaker. Han har heller ikke maktet å få Italia ut av økonomisk stagnasjon, eller å få gjennomført en mer liberal lovgivining i forhold til abort og homofile. Hans reformforsåk har vært sporadiske og han har ikke vært den modige liberale reformator som Italias økonomi skriker etter. Det er på tide å si con te partiro Berlusconi.

Dessverre ser det ikke ut til at venstresidens kandidat Romano Prodi er så mye bedre. Han er EU-føderalist og økonomiprofessor, det er bra. Men han er ikke den mest ihuga tilhengeren av økonomisk liberalisme og skrev sin hovedoppgave om viktigheten av proteksjonisme. Når han samtidig må han regjere sammen med de ureformerte kommunistene til Fausto Bertinotti, som er imot all form for konkurranseutsetning, kan det bli vanskelig å få gjennomført reformene som trengs. Da Prodi var statsminister fra 1996-1998, viste han seg å være det han er, en kjedelig økonomiprofessor. Han manglet karismaen og lederegenskapene som trengs for å være statsminister, spesielt en statsminister som må gjennomføre store og vanskelige økonomiske reformer.

Italia har et råttent valg, men Berlusconi må bort fra makta. Det er en tankekors når lederen av det lille liberale partiet the Radical Party, Emma Bonino (ei flott dama), sier: "In Italy, to be a liberal is somewhere between a sin and a crime"