EU kan redde norsk miljø

Nå er jeg i Oslo og holder på med "forberedelser" til Venstres landsmøtet, altså var jeg på fylla på Justisen i går. Gleder meg til landsmøtet, som er mitt første Venstre-landsmøte. Her er deler av et leserinnlegg, som kommer i avisene i løpet av dagene som kommer:

Allerede i dag bestemmes mye av Norges miljøpolitikk i EU. Faktisk anslår miljøverndepartementet at mellom 80-90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU gjennom EØS-avtalen. Dette har i stor grad skjerpet norsk miljølovgivning. EUs overstatlighet på miljøområdet tvinger miljøsinker til å følge minimumslovgivningen som lages. ?Miljønasjonen? Norge har blitt en sinke i miljøarbeidet, noe som en rekke rapporter fra Fremtiden i Våre Hender og WWF ettertrykkelig har slått fast de siste årene.

WWF ga før påske ut en rapport som i sterke ordelag kritiserer norsk naturvern. Blant annet konkluderer rapporten med at norsk naturvern er svakere og mindre systematisk enn EUs naturvern. Norske myndigheter kommer snart med en naturmangfoldlov i Norge som tar sikte på å beskytte dyrelivet og naturmangfoldet, men WWF slår fast at norsk miljølovgivning fortsatt vil være svakere enn EUs. Norge henger altså etter selv fattige EU-land som Slovakia når det gjelder beskyttelse av naturmangfoldet.

WWF anbefaler i sin rapport at Norge tar inn EUs naturvernlov, det såkalte Habitatdirektivet, i norsk lov. Habitatdirektivet er et såkalt ?minimumsdirektiv? som regulerer hva medlemslandene i fellesskap minst må gjøre for å ta vare på Europas mest truede natur. Det ville i Norge vil gi bedre beskyttelse av unike og truede norske naturverdier bl.a. for kystlynghei/sjeldent kulturlandskap, artsrik kystfuruskog/skogvern generelt, villrein og fjellnatur, store rovdyr og så videre. Habitatdirektivet viser hvor viktig det er med overnasjonalt samarbeid for å finne felles løsninger på felles utfordringer. Det er flaut at Norge som liker å kalle seg et miljøland på internasjonale miljøkonferanser, ikke en gang klarer å følge Europas egen miljølovgivning. I dag velger Norge å adoptere alle EU-regler som tjener oss økonomisk. Nå er det også på tide at vi velger å ta til oss de EU-reglene som tjener miljøet og sikrer en bærekraftig uvikling. Eller vil vi forsette å være Europas miljøversting

Radikal kjønnskvotering er et angrep på dyktige kvinner

Norges Student Union (NSU) vedtok under deres landsting 24. – 26. mars at de ønsker radikal kjønnskvotering innenfor akademia. Dette er et angrep på alle dyktige kvinner. På nettsidene til NSU kan man lese at radikal kvotering innebærer at en stilling tilfaller en kvalifisert søker av det underrepresenterte kjønn, uavhengig av om det måtte finnes en antatt bedre kvalifisert søker av det overrepresenterte kjønn. Med andre ord, i NSU (hvor flertallet består av sosialister og sosialdemokrater) mener at man skal ansette kvinner, som er dårligere enn andre søkere, bare fordi de er kvinner.

Det er viktig å anerkjenne at det eksisterer skjult diskriminering ved ansettelser. Men man blir ikke kvitt diskrimineringen ved å erstatte den med en annen form for diskriminering. Personlig ser jeg behovet for moderat kjønnskvotering, hvis to søkere er jevngode og det er en meget skjev kjønnsbalanse, burde man ansette den som representerer det underrepresenterte kjønn. Radikal kjønnskvotering derimot, er et angrep på alle dyktige kvinner som finnes i akademia og vil undergrave anerkjennelsen til kvinnelige akademikere. Tenk deg i fremtiden, når man ikke vet om professoren er ansatt fordi hun var dyktig nok, eller fordi hun var kvinne?

Det er viktig at vi streber etter høyest mulig kvalitet både i forskning, undervisning og akademia, og jeg frykter at radikal kjønnskvotering vil bidra til å senke listen for hva som er akseptabelt akademisk nivå for ansettelse. Det er viktig å huske på at akademia er grunnsteinen ikke bare i vårt samfunn, men også i vår fremtidige økonomi. Da er det essensielt at vi kan møte hverandre som likeverdige individer på grunnlag av de akademiske evner og faglige kvalifikasjoner man innehar, og ikke det kjønn man tilfeldigvis er født med.

Jeg tilhører dem som ser at det er viktig å få en jevnere kjønnsbalanse innenfor akademia. Men man må heller jobbe med tiltak som aktive rekrutteringskampanjer, flere oppfordringer til kvinner om å søke en akademisk karriere, bedre tilretteleggelse for å kombinere akademia og familieliv, samt åpnere universiteter.

Rockeskribenten Egon Holstad skrev nylig om et lignende problem i rockebransjen. Buktafestivalen i Tromsø blir anklaget for ikke å ha nok kvinnelige artister på programmet. Det tydeligvis noen som også ønsker radikal kjønnskvotering innenfor den bransjen også. De som ønsker det, driver med misforstått feminisme og tror alt løser seg ved en mattematisk formel. Jeg for min del håper at vi i fremtiden får se mange kvinnelige akademikere som Hannah Arendt, Torill Moi eller Nina Witoszek, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er glimrende akademikere.

Ordliste Frp'esk-Norsk

Inspirert av et leserinnlegg i Nordlys, kommer det nå en ordliste Frp'esk-Norsk

30 prosent av befolkningen: Folk flest.

Strandsonen: Ikke for folk flest.

Beskatning av de rikeste: Misunnelse.

Sosialdemokrati: Kommunisme.

Skatt: Røveri.

Fotobokser: Landeveisrøveri.

Fartsgrenser: For pyser og kvinnfolk.

Rovdrift på ansatte: Fleksibelt arbeidsliv.

Henrik Ibsen: Dansk komponist.

Miljøvern: Fanatisme.

Kjønnskvotering: Feminisme.

Ansvarlighet: Hva?

Kultur: Luksus.

Hugo Chàvez: Spansk fotballspiller.

Privatisering: Gir lavere pris. Eksempel: strøm.

Billig sprit: En menneskerett.

Offentlig ansatte: Parasitter.

Godt arbeidsmiljø: Et hinder mot verdiskaping.

Opera: Et dataprogram.

Fattigdom: Selvforskyldt.

Minstepensjon: Er vel egentlig også selvforskyldt.

John G Bernander: Stalinist.

Kåre Willoch: Terrorist.

Arbeidsledighet: Giddalaushet.

Kritikk av Frp: Hets.

Høytlesning fra Frps partiprogram: Hets.

Kritikk av andre partier: Forklaring.

Oddvar Stenstrøm: Objektiv programleder.

Solidaritet: Pysepolitikk.

TV2 hjelper deg: Ukens høydepunkt.

Carl I Hagen: Vår nest viktigste stemmesanker.

Mullah Krekar: Vår viktigste stemmesanker. Og med et flott syn på homofile.

Er det ikke flere gode oversettelser mon tro?

Gunnar Garbo og EU-saken

Påskebilde fra Norges vakreste by


Her kommer et bilde fra Norgest vakreste by, hvor vi har hatt fantastisk vær i snart to uker, og i dag skal vi knuse Stabæk. Jeg har et veddemål med listetoppen til Sosialliberal Liste, Morten Weea, om denne kampen. Tror det blir to lette pils for min del. Nå er jeg kommet tilbake fra mitt påskeeksil på hytta vår på Ringvassøy (45 minutter fra Tromsø). Det har vært en avslappende påske sammen med mamma og pappa. Det har blitt noen fjellturer og en del lesning (norsk og Venstre historie).

Det har vært meget interessant å få et innblikk i Venstres historie. Samtidig var det synd å erkjenne hvor mye Venstre tapte på et nei til EF i 1972. Spesielt var det synd at en radikal politiker som Gunnar Garbo, som hadde mye radikal liberalisme i seg snudde fra Ja til Nei. Flesteparten i Nei-alliansen i Venstre var (og er) de som ikke egentlig er så liberale når det kommer til stykket. Garbo, som var en radikal liberaler (til venstre for Venstre som han sier selv), skjønte kanskje ikke hvem det var han allierte seg sammen med. Han mistet mye tillit blant de som virkelig var liberale (som Helge Seip eller Bent Røiseland) på grunn av en dårlige lederegenskaper. Som fritenker tenke han mye spennende, men han gjorde det altfor mye i media, og ikke sammen med de andre stortingsrepresentantene. Mange mistet tillit til Garbo, og han trodde kanskje at de andre var de som var hans allierte? I virkeligheten var de mye mer moderate og langt fra så radikal som han. Uansett er Garbo en person det står mye respekt av, selv om kanskje selv ødela for den radikale liberalismen han ønsket at Venstre skulle ha?

EU-saken er mer enn bare en enkeltsak. Det handler mye om en holdning til verden. Selvsagt er det folk (som Gunnar Garbo) som "havner på feil side", men i grove trekk gir EU-synspunktet en god pekepinn på hvilken holdning man har til verden. Jeg har en god del til felles med "den demokratiske arbeiderbevegelsen" (som Helge Seip kalte EU-tilhengerene i AP). Samtidig er avstanden til den reaksjonære delen i AP enorm. Likevel er det jo ingenting i verden som er svart/hvitt..

Hvorfor de grønne er liberale og i Venstre

Vi har i Norge i dag en såkalt "rød-grønn" regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Sp. Men regjering er ikke grønn.For SV og Sp er grønn bare en fin kamuflasjefarge. Den kan dekke over ekkel fortid som SVs historiske flørting med sosialistiske folkerepublikker og den brune fortiden til Senterpartiets forgjenger Bondepartiet. I det politiske dagliglivet vil Sp fortsette med å redde norske bønder og SV hjelpe norske lærere. De virkelige europeiske grønne derimot er verken nasjonalistiske subsidiejegere eller solidariske sofasosialister. De vil endre verden - ikke konservere den. Det eneste den nye regjeringen har gjort er å reversere ting. Hva nytt har de kommet med? Det eneste som kunne vært spennende på miljøfronten, grønne el-sertifikater, som skulle åpne veien for grunderene og nytenkende bedrifter som satses på fornybar energi, ble forkastet av regjeringen. Istedenfor kommer de med gammeldagse reaksjonære tanker om at man skal søke seg til midler. Da er det den som er best å skrive søknader, ikke den som skaper best miljøvennlig energi, som vinner.

De grønne i Europa er i dag alt fra velmenende skoleelever opptatt av at bilene bråker til forretningsfolk som tjener gode penger på vindmøller, solceller og frittgående høns. I Tyskland frykter sosialdemokratene at borgerskapets barn hos de Grønne skal finne tilbake til sine røtter og danne allianser med en mer samfunnsengasjert, nytenkende og moderat høyreside. For de grønne er i ferd med å finne tilbake til en liberal tradisjon som var sterk for 100 år siden - sist gang verden opplevde urolige tider med rask globalisering, utvandring av arbeidskraft og kamp om råvarer. Da fantes også den samfunnsengasjerte gründeren som hadde et hjerte for samfunnets svake. Det er i denne tradisjonen Venstre og liberalerene står i.

Når orkanene feier inn over klimagassynderen USA, når oljeprisen stiger til uante høyder eller fugleinfluensaen truer fra øst, da er det økologiske og økonomiske løsninger som etterspørres. Skatteletter eller fordelingspolitikk virker smålig.
Produksjon av solceller og vindmøller er blant de raskest voksende industrier i Tyskland og domineres av små gründerbedrifter. Økologisk mat, parfyme og klær selger som aldri før. Internett og digitalisering av kunnskap har skapt en enorm trafikk, helt uten bilkøer. Det er ikke oljeboring som for eksempel skal bære Nord-Norge i fremtiden. Det er alle de andre fornybare ressursene vi har (vindkraft, bølgekraft, biodiesel osv.) og det er Nordlendingen med alle hans menneskelige ressurser.

Det grønne politiske prosjekt er i ferd med å bli en tredje revolusjon. Slik arbeiderbevegelsen bygget velferdsstaten på 50- og 60-tallet og høyrebølgen slanket stat og skatt 80- og 90-tallet, vil de grønne revolusjonere måten vi lever på. De er for tiden mer radikale enn både høyrefløy og venstrefløy. Jeg og Unge Venstre er radikale liberalere. Vi tror på fremskritt, menneskerettigheter og frihet. Dette betyr at vi selvsagt må ivareta friheten til å leve i et rent klima. Det er enormt viktig at man tar miljøutfordringene på alvor, men det gjør man ikke ved å bli konservative og reaksjonære å gå baklengs inn i fremtiden, løsningen på klimautfordringene er nytenkende, fremtidsrettet og optimistisk i et samfunn hvor man spiller på lag med en velfungerende og regulert markedsøkonomi.

denne artikkelen er inspirert av en leder i økonomisk rapport

Skal konspirasjonsteoretikere få stoppe hjelp til selvhjelp?

I den senere tid har man kunne lest om Frp i Morgenbladet at de skal nedkjempe den kulturelle elite. Samtidig hører man daglig om sosialister som skal nedkjempe den økonomiske elite (borgerskapet). Men hvor er denne eliten de skal nedkjempe?

Det fikk meg til å tenke på en knalltøff uttalelse Unge Venstre har vedtatt om å sende oljefondet til Afrika. Samtidig som vi enstemmig vedtok den i UV, hadde min venn Askild (sentralstyremedlem i Attac, en meget bra og oppegående fyr med en interessant blogg, som jeg har linka til) prøvd å få vedtatt en lignende uttalelsen i Attac. I Attac ble den nedstemt, fordi den ikke gjorde noe med det strukturelle. Den tok nok ikke et kraftig nok oppgjør med en økonomisk elite et eller annet sted.

Jeg tror sosialistene og Frp'erene har forlest seg på store konspirasjonsteorier. Det er synd. Ihvertfall når den såkalte solidaritetsbevegelsen Attac ikke kan stille seg bak paroler som at 1 % av det norske oljefondet settes av til å yte mikrokreditt til fattige låntagere i u-land. Når man vet at 80 – 90 % av befolkningen i fattige land er satt helt utenfor det vanlige banksystemet. De har ikke kredittverdighet, og får derfor ikke lån. Lån til investeringer i arbeidsredskaper, og til driftskapital i små bedrifter gir fattige mennesker en sjanse til å komme seg ut av fattigdom ved egen hjelp.

Jeg har stor tro på at en regulert markedsøkonomi kan være en del av løsningen på problemene i den tredje verden. Men det forutsetter også at man har et godt lovverk som beskytter individene, bedre infrastruktur, lavere tollbarrierer og en fungerende stat som tar inn skatter og avgifter.

Frp sin jakt på den kulturelle eliten og sosialistenes jakt på den økonomiske eliten har mange likhetstrekk. De setter en mengde individer i samme bås og påstår at de i denne lille båsen lager store planer for å undertrykke andre mennesker. Jeg tror ikke at alle individer som liker klassisk musikk eller som tjener mer enn 500 000 konspirer sammen. Det er synd hvis slike konspirasjonstanker skal stoppe gode tiltak som å sende oljefondet til Afrika.

Hvor er toleransen og rausheten blitt av?

I Dagsavisen 05.04 kan man lese at landets største opposisjonsparti (36,9% på siste måling!) vil totalt forandre dagens norske asylpolitikk. Per Sandberg, på vegne av Fremskrittspartiet, vil at asylsøknader skal rettes til norske utenlandsstasjoner – ambassader og konsulater – og ikke behandles av Utlendingsdirektoratet (UDI) i Norge. I praksis vil denne politikken bety at medmennesker som er på flukt, ikke skal få lov til å komme til vårt land, slik at de kan få et lite pusterom og få en vurdering om de trenger oppholdstillatelse.

Når jeg leser dette, klarer jeg nesten ikke å bli sint, jeg blir bare trist. Trist, over at noen ønsker et samfunn med så lite toleranse at man ikke kan gi bare vise litt raushet for mennesker på flukt fra borgerkriger og menneskerettighetsbrudd, tilstander Per Sandberg knapt nok kan forestille seg. Jeg og mange andre deler bekymringen om at asylinstituttet misbrukes. Dette er bekymringsverdig fordi det går ut over asylsøkere som virkelig har behov for asyl og man må ta tak i den problemstillingen. Samtidig ønsker jeg å leve i et samfunn som har så mye raushet og toleranse at vi sier at det er greit at vi gir en oppholdstillatelse for mye enn en for lite. Vi er så rike på dette oljeberget vi sitter på, at godt kan ta inn både tre og fire gang så mange flyktninger og asylsøkere som vi tar inn i dag.

Politikk kan synes å handle om småsaker, men ofte forteller de en del om grunnholdningene og hvilken retning samfunnet skal ta. Min visjon er at vi får et samfunn med mer frihet, toleranse og raushet,

Con te partiro Berlusconi

I dag er det valg i Italia. De første exit-pollene viser at sentrum-venstre alliansen til Romano Prodi vil gå seirende ut. Det er godt for Italia å bli kvitt Berlusconi. En mann som har misbrukt sitt mediamonopol i en årrekke og viss hovedinteresse som statsminister har vært å lage et lovverk for beskytte seg selv mot korrupsjonssaker. Han har heller ikke maktet å få Italia ut av økonomisk stagnasjon, eller å få gjennomført en mer liberal lovgivining i forhold til abort og homofile. Hans reformforsåk har vært sporadiske og han har ikke vært den modige liberale reformator som Italias økonomi skriker etter. Det er på tide å si con te partiro Berlusconi.

Dessverre ser det ikke ut til at venstresidens kandidat Romano Prodi er så mye bedre. Han er EU-føderalist og økonomiprofessor, det er bra. Men han er ikke den mest ihuga tilhengeren av økonomisk liberalisme og skrev sin hovedoppgave om viktigheten av proteksjonisme. Når han samtidig må han regjere sammen med de ureformerte kommunistene til Fausto Bertinotti, som er imot all form for konkurranseutsetning, kan det bli vanskelig å få gjennomført reformene som trengs. Da Prodi var statsminister fra 1996-1998, viste han seg å være det han er, en kjedelig økonomiprofessor. Han manglet karismaen og lederegenskapene som trengs for å være statsminister, spesielt en statsminister som må gjennomføre store og vanskelige økonomiske reformer.

Italia har et råttent valg, men Berlusconi må bort fra makta. Det er en tankekors når lederen av det lille liberale partiet the Radical Party, Emma Bonino (ei flott dama), sier: "In Italy, to be a liberal is somewhere between a sin and a crime"

Jubel etter valget

Jonas og Geir Ove

Vi jubler etter valgresultatet, bare synd Geir Ove ikke kom inn.